Igår fant jeg en jakke som er så fin at jeg aldri engang har turt å ønske meg den. Den er så dyr at jeg ikke har funnet det forsvarlig å sette den på en ønskeliste engang. Har hatt bilde av den på desktoppen min i over et år, men har ikke turt å prøve den av frykt for hva det kunne medføre. Så igår da jeg fant den på salg var jeg faktisk helt nødt til å prøve den. Var den fin? JA! Var den fremdeles alt for dyr? JA! Kjøpte jeg den? NEI!
Men da jeg var ute å spiste igår, var min svigerinne fortvilet på meg fordi jeg ikke hadde prutet. Jeg visste ikke at man kunne prute her, og har alltid funnet det meget ubehagelig når kunder har prutet med meg når jeg har stått i butikk. Både svoger og svigerinne var helt bestemte på at her til lands prutet man, og nå når det er skikkelig finanskrise her nede så er de så sugne på å kvitte seg med ting at pruting virkelig kan lønne seg. Så idag dro vi tilbake, mannen var nesten like utilpass som meg. Jeg prøvde den igjen og sa med skjelvende stemme at jeg ville kjøpe den hvis jeg fikk den for halv pris. Damen sa at hun måtte høre med sjefen og gikk ned. Stemningen var til å ta og føle på, hva ville de si? Hun sa før hun gikk at hun ikke trodde det ville gå, da det ville si ytterligere 20 % av en allerede nedsatt jakke. Da damen kom tilbake sa hun med et stort smil at halv pris kunne jeg vel få, og vips en banktømming senere så var drømmejakken bare min.
 |
| Lykkelig utenfor Pede & Stoffer. |
Det skal sies at denne jakken er kjøpt for julagavepenger fra verdens beste farfar og er en premie til meg selv etter et langt år med masse hard jobbing.
Ønsker alle dere Fine det beste nyttår noensinne!
Love
Kine & Ludo
